Kort innføring
Med urgermansk, også kalt protogermansk, forstås ordrett det opprinnelige germanske, dvs. det første eller tidligste germanske språkstadiet. Det er dette stadiet som har videreutviklet og forgrenet seg til de forskjellige gammelgermanske enkeltspråkene som bl.a. gotisk, norrønt, gammelhøytysk og gammelengelsk (angelsaksisk). Denne forgreningen i enkeltspråk skjedde sannsynligvis ikke direkte fra urgermansk. I stedet oppstod det ett eller flere mellomstadier hvorav det første av disse var en oppsplitting i urnordvestgermansk og urøstgermansk (se Hill, 2013: 35-37). Urnordvestgermansk var et forstadium til bl.a. gammelhøytysk, gammelengelsk og norrønt (via urnordisk), mens urøstgermansk på samme måte var et forstadium til gotisk (og mindre kjente språk som burgundisk og vandalsk) (se bl.a. Speyer, 2007: 18). Som en liten forsmak på urgermansk finnes nedenfor bøyningsparadigmet for den nominale a-stammen (på dette språkstadiet også kalt o-stamme som i protoindoeuropeisk).
Å tid- og stedfeste urgermansk er av forståelige grunner ikke helt uproblematisk ettersom vi mangler datérbare skriftlige kilder. Språkstadiet er derfor en tilbakeskrevet konstruksjon med utgangspunkt i gotisk og til dels urnordisk, som selv i all hovedsak er rekonstruert på bakgrunn av et fåtall runeinskripsjoner og lydlige lovmessigheter i utviklingen fram til norrønt. Det er likevel grunn til å anta at urgermansk er språket som ble brukt i og rundt Danmark fra ca. år 500 f. Kr. (se Ringe, 2008: 213). Imidlertid forutsettes det en lengre overgangsperiode i utviklingen fra indoeuropeisk til urgermansk, et preprotogermansk stadium (se bl.a. Voyles, 1992). Dette antas å kunne dateres ytterligere ca. 1000 til 2000 år tilbake i tid (se bl.a. Ringe, 2008: 67; Lehmann, 2005-2007: 2; Stedje, 2001: 41; Homberger, 2003: 178; Hennings, 2003: 22). Kanskje oppstod det i denne perioden ny bosetting i de vestlige deler av østersjøområdet. Om denne bosettingen i så fall var et resultat av fredlig migrasjon eller et erobringstokt, vet vi ingenting om. Uansett har det siden begynnelsen av forrige århundre blitt spekulert i om germansk dermed har sitt opphav i et møte mellom to språkgrupper, og at nykommerne var representanter for en utvandret gren av protoindoeuropeisk (den såkalte substratteorien (jfr. bl.a. Schmidt, 1996). Jeg vil komme nærmere inn på denne teorien og bakgrunnen for den nedenfor. Urgermansk kan imidlertid også ha brutt tidlig ut fra PIE og av den grunn utviklet seg isolert, altså uten ekstern påvirkning. En slik intern språkforandring kan imidlertid også bunne i geografiske forhold, som innebar liten eller ingen kontakt med omkringliggende dialektale varianter eller representanter for andre språkfamilier. Jo mer isolert en språkgren er, desto større er sannsynligheten for en særegen utvikling, nettopp slik vi kan fastslå for urgermansk sin del (og dermed også for de respektive germanske etterkommerne). Også dette siste aspektet vil jeg ta for meg litt grundigere nedenfor.
For å forstå bedre hvordan et historisk språkstadium, som ikke er belagt med skriftlige kilder, faktisk kan rekonstrueres, er det nødvendig å gjøre seg litt kjent med de tre mest sentrale metodene som språkforskere anvender (se Lehmann, 2005-2007: 9-11). Disse omtales vanligvis som den sammenliknende (komparative) metoden (hvor sammenlikningen av språklige elementer skjer mellom ulike beslektede (fordums) språk) (se også Clackson, 2007: 27-33), intern rekonstruksjon (hvor denne sammenlikningen skjer innenfor et enkelt språk) og bruken av fossiliserte og ikke lenger regelkonforme rester, dvs. å slutte utfra avvikende former, som har overlevd fram til et nåværende enkeltspråklig utviklingstrinn. Selv om urgermansk befinner seg i et kildemessig tomrom, har språkstadiet tross alt både forløpere og etterkommere. Disse har etterlatt seg skriftlige vitnesbyrd, eksempelvis sanskrit, gresk og latin på den ene siden og gotisk, norrønt og gammelengelsk på den andre. Dette gjør det mulig å stille opp antakelser om hvordan et språklig element har utviklet seg i mellomtiden, og hvilke lovmessigheter som har styrt denne utviklingen. Dette tenkesettet var avgjørende for framveksten av den historisk-sammenliknende lingvistikken på 1800-tallet og rekonstruksjonen av et protoindoeuropeisk moderspråk (jfr. bl.a. Bussmann, 2002: 280-281; Clackson, 2007: 1-2).
For å kunne rekonstruere urgermansk, tok man i hovedsak utgangspunkt i gotisk, det eldste påviste og tilnærmet komplette germanske språket. Sammenlignet med de andre gammelgermanske datterspråkene framstod gotisk som betydelig mer arkaisk og derfor ikke så fjernt fra et forventet urgermansk utviklingstrinn. Sammenliknet med dette hadde gotisk likevel endret seg betydelig mer enn et nesten samtidig urnordisk (se Harbert, 2007: 14-15). En mulig forklaring på denne forskjellen kan finnes i skriftkodeksen som påtreffes i de urnordiske runeinskripsjonene. Disse bærer preg av en fastfrosset uttrykksmåte, en type «koiné», dvs. et fellesspråk, som ble praktisert av runeristerne og videreformidlet til etterfølgerne gjennom århundrer (se Krause, 1971: 15). Dermed utgjorde de fåtallige urnordiske overleveringene et takknemlig korrektiv i rekonstruksjonen av urgermansk, selv om det eldste runespråket fra slutten av det 2. århundre e. Kr. og fram til slutten av det 6. århundre i seg selv ikke nødvendigvis ga et sannferdig bilde av hvordan urnordisk utviklet seg i denne perioden. Fra slutten av 500-tallet oppstod gradvis større språklig variasjon (og tematisk mangfold) og etter hvert en overgang til klassiske norrøne former (se Krause, 1971: 15-16).
Overgangen fra protoindoeuropeisk (PIE) til urgermansk kjennetegnes framfor alt av det som går under navnet "den første (germanske) lydforskyvningen", også kalt "Grimms lov" etter den tyske språkforskeren Jacob Grimm. Denne lydforskyvningen innebar en omdannelse av de fleste konsonantene i PIE og er den dag i dag et særmerke ved de germanske språkene sammenliknet med andre indoeuropeiske språk. I tillegg til denne lydforskyvningen oppstod i overgangen til urgermansk også en fiksering av trykket til første stavelse i et ord (vanligvis rotstavelsen) i motsetning til den variable (eller bevegelige) trykkfordelingen i PIE. For den videre utviklingen fra det urgermanske språkstadiet og fram mot de germanske datterspråkene var denne omplasseringen av trykket en helt avgjørende årsak til de store morfologiske forandringene som fant sted (se bl.a. Stedje, 2001: 41 / 44-46; von Polenz, 1978: 15-18). Slik oppstod framfor alt trykklette utlydsvokaler, som gradvis ble gjenstand for kvantitativ reduksjon (såkalt reduktiv moraforandring) og i stor utstrekning deretter falt bort. Før bortfallet forårsaket dessuten disse utlydsvokalene i mange tilfeller også en kvalitativ forandring av den trykksterke rotvokalen gjennom en omlydsprosess og for norrønts del også i form av en såkalt brytning (omgjøring til diftong) (se bl.a. van Nahl, 2014; Speyer, 2007: 48-55). I gotisk ses nærmest utelukkende den kvantitative forandringen og dermed bortfallet av utlydsvokaler, mens norrønt er et godt eksempel på både kvantitative og kvalitative omdannelser.
La oss da kikke nærmere på en konstruert urgermansk tekst for å få et inntrykk av den formale utformingen på dette språkstadiet. Ved hjelp av KI har jeg nedenfor produsert en oversettelse av en opprinnelig tysk tekst (utdrag av novellen "Der Wanderpsychologe" fra 2018) først til norrønt og deretter til urgermansk.
Tysk:
Als Dr. Fabius sich nach draußen vorgetastet hatte,
begegnete ihm nicht nur die Finsternis, sondern auch eine dicke Nebelwand. Wie
sollte er bei diesem Wetter den Weg zurückfinden, dachte er. Er machte die
Lampe in seinem Handy auf höchste Stufe an und richtete den Strahl vor sich.
Der Nebel erhellte, aber der Waldpfad wurde dadurch nicht sichtbarer. Er
versuchte trotzdem, einen Fuß vor dem anderen zu setzen, gab aber schnell auf.
Er sah keine andere Möglichkeit, als in die Höhle zurückzukehren, was ihm im
Moment schwierig genug vorkam. Er drehte sich um und ließ die Lichtkegel vor
sich hertanzen. Plötzlich erstarrte er. Vor ihm türmte sich im weißen Nebel
eine schwarze Gestalt mit halb nach oben ausgestreckten Armen auf. Sie schienen
nach ihm zu greifen. Dr. Fabius schrie.
Norrønt: (NB: ö står i stedet for o med kvist)
Þá er Dr. Fabius hafði gengið út í myrkrið, mætti hann eigi
einungis myrkri, heldur ok þykkum þokuvegg. "Hvé skal ek finna veginn heim í
slíku veðri?" hugði hann. Hann kveikti ljós sitt í handtóli sínu ok setti
geisla fram fyrir sik. Þokan ljómaði, en skógarstígr varð eigi ljósari. Hann
reyndi þó at stíga annan fót fram fyrir annan, en gaf skjótt upp. Hann sá enga
aðra leið en at snúa aptr í hellinn, þótt þat sýndist honum torvelt í þeirri
stundu. Hann sneri sik við ok lét ljósgeisla dansa fyrir sér. Þá stóð hann
kyrr. Í hvítum þokunni reis svört vera með hálf upp réttri hönd. Þær virtust
grípa til hans. Dr. Fabius hrópaði.
Urgermansk:
Þanaz Dr. Fabius uz utana fōr, im gaþrūmida ni ainaz
þiuhnaz, ak jah þekaz nebulaz walda. "Hwa swē huldan wēgaz aftar in þis
weðraz?" þagkida. Hē onliust brōtjan in handagairwō sinai ana swē hēhista
liuhatō, jah wisanō straumō fram. Þan nebulaz glōmida, ak waldapadaz ni ward
glaggwōz. Hē prōbōda swēhwanō fōtō fram fōtō setjan, ak gaf skarpoz af. Hē
saihwanō ni anþaraz wēgaz, bifrōz in huljan hailaþrō, swa swē im þan swērhō
ward. Hē wraigida sik jah lēt liuhakagilō dansjan fram. Swōbō hē staldō. Fram
im stōd in hwītaz nebulaz swartaz gastiz, arma uzuhabanō. Þō sēgun grabōn im.
Dr. Fabius skraiwōda.
</div>
Skriv inn tekst her