Urgermansk
Kort innføring
People tend to think there's some mysterious point when, what used to be the same language changes into two different languages. Whereas, for linguists it's essentially a continuous process. If two varieties are not in close enough contact with one another, they will gradually drift apart. There is no such thing as 100 percent mutual comprehension suddenly becoming zero percent mutual comprehension.
Guy Deutscher
Med urgermansk, også kalt protogermansk, forstås ordrett det opprinnelige germanske, dvs. det første eller tidligste germanske språkstadiet. Det er dette stadiet som har videreutviklet og forgrenet seg til de forskjellige gammelgermanske enkeltspråkene som bl.a. gotisk, norrønt, gammelhøytysk og gammelengelsk (angelsaksisk). Denne forgreningen i enkeltspråk skjedde sannsynligvis ikke direkte fra urgermansk. I stedet oppstod det ett eller flere mellomstadier hvorav det første av disse var en oppsplitting i urnordvestgermansk og urøstgermansk (se Hill, 2013: 35-37). Urnordvestgermansk var et forstadium til bl.a. gammelhøytysk, gammelengelsk og norrønt (via urnordisk), mens urøstgermansk på samme måte var et forstadium til gotisk (og mindre kjente språk som burgundisk og vandalsk) (se bl.a. Speyer, 2007: 18). Som en liten forsmak på urgermansk finnes nedenfor bøyningsparadigmet for den nominale a-stammen (på dette språkstadiet også kalt o-stamme som i protoindoeuropeisk) (jfr. Lehmann, 2005-2007). Periodiseringen hos Lehmann kan imidlertid tyde på at de paradigmatiske formene han fører opp, snarere er preprotogermanske (se nedenfor). Derfor avviker de til dels fra andre rekonstruksjoner av protogermansk som finnes i forskningslitteraturen (jfr. f.eks. Ringe, 2008).
PGmc may be dated from approximately 2500 B.C. to the beginning of our era, a period during which it underwent numerous changes (Lehmann, 2005-2007: 7).
Å tid- og stedfeste urgermansk er av forståelige grunner ikke helt uproblematisk ettersom vi mangler datérbare skriftlige kilder. Språkstadiet er derfor en tilbakeskrevet konstruksjon med utgangspunkt i gotisk og til dels urnordisk, som selv i all hovedsak er rekonstruert på bakgrunn av et fåtall runeinskripsjoner og lydlige lovmessigheter i utviklingen fram til norrønt. Det er likevel grunn til å anta at urgermansk er språket som ble brukt i og rundt Danmark fra ca. år 500 f. Kr. (se Ringe, 2008: 213). Imidlertid forutsettes det en lengre overgangsperiode i utviklingen fra indoeuropeisk til urgermansk, et preprotogermansk stadium (se bl.a. Voyles, 1992). Dette antas å kunne dateres ytterligere ca. 1000 til 2000 år tilbake i tid (se bl.a. Ringe, 2008: 67; Lehmann, 2005-2007: 2; Stedje, 2001: 41; Homberger, 2003: 178; Hennings, 2003: 22). Kanskje oppstod det i denne perioden ny bosetting i de vestlige deler av østersjøområdet. Om denne bosettingen i så fall var et resultat av fredlig migrasjon eller et erobringstokt, vet vi ingenting om. Uansett har det siden begynnelsen av forrige århundre blitt spekulert i om germansk dermed har fått sine særmerker gjennom møtet med en ikke-indoeuropeisk språkgruppe (den såkalte substratteorien (jfr. bl.a. Schmidt, 1996). Urgermansk kan imidlertid også ha brutt tidlig ut fra PIE og av den grunn utviklet seg isolert, altså uten ekstern påvirkning. En slik intern språkforandring kan imidlertid også bunne i geografiske forhold, som innebar liten eller ingen kontakt med omkringliggende dialektale varianter eller representanter for andre språkfamilier. Jo mer isolert en språkgren er, desto større er sannsynligheten for en særegen utvikling, nettopp slik vi kan fastslå for urgermansk sin del (og dermed også for de respektive germanske etterkommerne).
Imidlertid har nyere forskning (jfr. Schalin, 2025 [2024]) sannsynliggjort at det allerede fantes germanske bosettinger i østersjøregionen for 4000 år siden eller mer, altså i den preprotogermanske perioden. Møtet med en ikke-indoeuropeisk språkgruppe oppstod i stedet ved innvandring av uralske stammer østfra på denne tiden. Denne tidlige kontakten har satt sine spor i finsk (fenno-ugrisk), som tilhører den uralske språkfamilien, i form av både preproto- og protogermanske lånord. I motsetning til en utbredt oppfatning opphørte ikke tilsiget av germanske lånord i finsk etter denne innledende perioden. Imidlertid kjennetegnes finsk av en tidsepoke hvor språket var mer "fastfrosset" og dermed i mindre grad mottakelig for påvirkninger utenfra. Denne epoken sammenfaller stort sett med den urnordiske (paleo-skandinaviske) perioden. Dermed oppstod de fleste germanske lånordene i finsk før ca. år 200 e.Kr. (jf. ibid.). De fleste av disse lånene er ifølge Schalin likevel 500 til 1000 år yngre enn urgermansk. Det ofte siterte lånordet 'kuningas' (no. ‘konge’) anslår han har kommet inn i finsk på det nordvestgermanske utviklingstrinnet. De tidligste lånordene kan likevel ha oppstått før de karakteristiske forandringene i urgermansk, slik som den første germanske lydforskyvningen (Grimms lov), trykkforskyvning, oppkomsten av svake verb og a-omlyd av e til i (jfr. fin. 'rengas' av urgmsk. hrengaz > hringaz (no. ‘ring’). Andre tidlige lånord er imidlertid slett ikke så lett identifiserbare som hittil antatt (jfr. fin. 'kelvata' av urgmsk. helpana(n) (no. '(å) hjelpe'). Om k-plosiven i framlyd her kan tas til inntekt for at lånet skjedde forut for den germanske lydforskyvningen eller er en lydrett finsk omdannelse av germansk framlyds-h, derom strides fortsatt finske språkforskere (se også Krause, 1971: 20-22).
For å forstå bedre hvordan et historisk språkstadium, som ikke er belagt med skriftlige kilder, faktisk kan rekonstrueres, er det nødvendig å gjøre seg litt kjent med de tre mest sentrale metodene som språkforskere anvender (se Lehmann, 2005-2007: 9-11). Disse omtales vanligvis som den sammenliknende (komparative) metoden (hvor sammenlikningen av språklige elementer skjer mellom ulike beslektede (fordums) språk) (se også Clackson, 2007: 27-33), intern rekonstruksjon (hvor denne sammenlikningen skjer innenfor et enkelt språk) og bruken av fossiliserte og ikke lenger regelkonforme rester, dvs. å slutte utfra avvikende former, som har overlevd fram til et nåværende enkeltspråklig utviklingstrinn. Selv om urgermansk befinner seg i et kildemessig tomrom, har språkstadiet tross alt både forløpere og etterkommere. Disse har etterlatt seg skriftlige vitnesbyrd, eksempelvis sanskrit, gresk og latin på den ene siden og gotisk, norrønt og gammelengelsk på den andre. Dette gjør det mulig å stille opp antakelser om hvordan et språklig element har utviklet seg i mellomtiden, og hvilke lovmessigheter som har styrt denne utviklingen. Dette tenkesettet var avgjørende for framveksten av den historisk-sammenliknende lingvistikken på 1800-tallet og rekonstruksjonen av et protoindoeuropeisk moderspråk (jfr. bl.a. Bussmann, 2002: 280-281; Clackson, 2007: 1-2). Særlig de såkalte fonologiske "lydlovene" fikk stor innflytelse på forståelsen av hvordan språk utviklet seg over tid og innenfor avgrensede områder. Det var en gruppe yngre tyske og danske lingvister som stod bak dette begrepet i annen halvdel av 1800-tallet. De hevdet at lydlovene fungerte uten unntak i motsetning til tidligere oppfatning om at lydforandringene skjedde mer tilfeldig. Imidlertid ble lydlovbegrepet, som de såkalte neogrammatikerne (Junggrammatiker) lanserte, også gjenstand for kritikk. Det var ikke lovmessigheten ved de fonologiske forandringene som skapte uenighet, men implikasjonen av å kalle det en lov. Motstemmene påpekte nemlig at de såkalte lydlovene sammenfattet i ettertid hva som hadde skjedd, dvs. man kunne observere resultatet, men ikke forutsi det slik som ved en naturlov. Dessuten ble påstanden om at lydlovene fungerer uten unntak, angrepet. Igjen handler det ikke om hva man hadde konstatert av regelbaserte lydforandringer innenfor et enkeltspråk eller en tidsperiode, men om holdbarheten av å betegne disse som uten unntak. Når f.eks. to lydlover kommer i konflikt med hverandre, oppstår nødvendigvis unntak fra hver enkelt lov, også hvis den ene loven dominerer over den andre eller en generell lov erstattes av en spesiell. Likevel innså de at lydutviklingen rommet unntak som skyldtes analogi, dvs. at lydrette former ble omdannet etter mønster av andre, enten pga. en overflatisk likhet eller for å innpasses i et paradigme (paradigmatisk utjevning). Slike unntak ugyldiggjorde imidlertid ikke den grunnleggende lovmessigheten de påpekte.
For å kunne rekonstruere urgermansk, tok man i hovedsak utgangspunkt i gotisk, det eldste påviste og tilnærmet komplette germanske språket. Sammenlignet med de andre gammelgermanske datterspråkene framstod gotisk som betydelig mer arkaisk og derfor ikke så fjernt fra et forventet urgermansk utviklingstrinn. Sammenliknet med dette hadde gotisk likevel endret seg betydelig mer enn et nesten samtidig urnordisk (se Harbert, 2007: 14-15). En mulig forklaring på denne forskjellen kan finnes i skriftkodeksen som påtreffes i de urnordiske runeinskripsjonene. Disse bærer preg av en fastfrosset uttrykksmåte, en type «koiné», dvs. et fellesspråk, som ble praktisert av runeristerne og videreformidlet til etterfølgerne gjennom århundrer (se Krause, 1971: 15). Dermed utgjorde de fåtallige urnordiske overleveringene et takknemlig korrektiv i rekonstruksjonen av urgermansk, selv om det eldste runespråket fra slutten av det 2. århundre e. Kr. og fram til slutten av det 6. århundre i seg selv ikke nødvendigvis ga et sannferdig bilde av hvordan urnordisk utviklet seg i denne perioden. Fra slutten av 500-tallet oppstod gradvis større språklig variasjon (og tematisk mangfold) og etter hvert en overgang til klassiske norrøne former (se Krause, 1971: 15-16). (Når det gjelder periodiseringen av urnordisk, er det i nyere tid oppstått faglig uenighet om hvilke kriterier som bør velges for å definere overgangen til norrønt (se Myrvoll, 2022)). Her følger en liten illustrasjon av lydutviklingen fra urgermansk til norrønt, anskueliggjort gjennom den aktuelle hilsenen "god jul" (se imidlertid også Bjorvand / Lindeman, 2001: 442-444 (eller nyeste utgave 2019).
For å kunne rekonstruere urgermansk, tok man i hovedsak utgangspunkt i gotisk, det eldste påviste og tilnærmet komplette germanske språket. Sammenlignet med de andre gammelgermanske datterspråkene framstod gotisk som betydelig mer arkaisk og derfor ikke så fjernt fra et forventet urgermansk utviklingstrinn. Sammenliknet med dette hadde gotisk likevel endret seg betydelig mer enn et nesten samtidig urnordisk (se Harbert, 2007: 14-15). En mulig forklaring på denne forskjellen kan finnes i skriftkodeksen som påtreffes i de urnordiske runeinskripsjonene. Disse bærer preg av en fastfrosset uttrykksmåte, en type «koiné», dvs. et fellesspråk, som ble praktisert av runeristerne og videreformidlet til etterfølgerne gjennom århundrer (se Krause, 1971: 15). Dermed utgjorde de fåtallige urnordiske overleveringene et takknemlig korrektiv i rekonstruksjonen av urgermansk, selv om det eldste runespråket fra slutten av det 2. århundre e. Kr. og fram til slutten av det 6. århundre i seg selv ikke nødvendigvis ga et sannferdig bilde av hvordan urnordisk utviklet seg i denne perioden. Fra slutten av 500-tallet oppstod gradvis større språklig variasjon (og tematisk mangfold) og etter hvert en overgang til klassiske norrøne former (se Krause, 1971: 15-16). (Når det gjelder periodiseringen av urnordisk, er det i nyere tid oppstått faglig uenighet om hvilke kriterier som bør velges for å definere overgangen til norrønt (se Myrvoll, 2022)). Her følger en liten illustrasjon av lydutviklingen fra urgermansk til norrønt, anskueliggjort gjennom den aktuelle hilsenen "god jul" (se imidlertid også Bjorvand / Lindeman, 2001: 442-444 (eller nyeste utgave 2019).
Overgangen fra protoindoeuropeisk (PIE) til urgermansk kjennetegnes framfor alt av det som går under navnet "den første (germanske) lydforskyvningen", også kalt "Grimms lov" etter den tyske språkforskeren Jacob Grimm. Denne lydforskyvningen, dvs. en endring av hvordan konsonanter artikuleres, innebar en omdannelse av plosivene i PIE (i alt ni fonemer) og er den dag i dag et særmerke ved de germanske språkene sammenliknet med andre indoeuropeiske språk (f.eks. lat. 'pater' ~ no. 'fader / far', lat. cornu ~ no. 'horn', gr. 'kardia' ~ no. 'hjerte' lat. 'gena' ~ no. 'kinn'). I tillegg til denne lydforskyvningen oppstod i overgangen til urgermansk også en fiksering av trykket til første stavelse i et ord (vanligvis rotstavelsen) i motsetning til den variable (eller bevegelige) trykkfordelingen i PIE. For den videre utviklingen fra det urgermanske språkstadiet og fram mot de germanske datterspråkene var denne omplasseringen av trykket en helt avgjørende årsak til de store morfologiske forandringene som fant sted (se bl.a. Stedje, 2001: 41 / 44-46; von Polenz, 1978: 15-18). Slik oppstod framfor alt trykklette utlydsvokaler, som gradvis ble gjenstand for kvantitativ reduksjon (såkalt reduktiv moraforandring) og i stor utstrekning deretter falt bort. Før bortfallet forårsaket dessuten disse utlydsvokalene i mange tilfeller også en kvalitativ forandring av den trykksterke rotvokalen gjennom en omlydsprosess og for norrønts del også i form av en såkalt brytning (omgjøring til diftong) (se bl.a. van Nahl, 2014; Speyer, 2007: 48-55). I gotisk ses nærmest utelukkende den kvantitative forandringen og dermed bortfallet av utlydsvokaler, mens norrønt er et godt eksempel på både kvantitative og kvalitative omdannelser.
La oss da kikke nærmere på en konstruert urgermansk tekst for å få et inntrykk av den formale utformingen på dette språkstadiet. Ved hjelp av KI har jeg nedenfor produsert en oversettelse av en opprinnelig tysk tekst (utdrag av novellen "Der Wanderpsychologe" fra 2018) først til norrønt og deretter til gotisk og urgermansk.
Tysk:
Als Dr. Fabius sich nach draußen vorgetastet hatte, begegnete ihm nicht nur die Finsternis, sondern auch eine dicke Nebelwand. Wie sollte er bei diesem Wetter den Weg zurückfinden, dachte er. Er machte die Lampe in seinem Handy auf höchste Stufe an und richtete den Strahl vor sich. Der Nebel erhellte, aber der Waldpfad wurde dadurch nicht sichtbarer. Er versuchte trotzdem, einen Fuß vor dem anderen zu setzen, gab aber schnell auf. Er sah keine andere Möglichkeit, als in die Höhle zurückzukehren, was ihm im Moment schwierig genug vorkam. Er drehte sich um und ließ die Lichtkegel vor sich hertanzen. Plötzlich erstarrte er. Vor ihm türmte sich im weißen Nebel eine schwarze Gestalt mit halb nach oben ausgestreckten Armen auf. Sie schienen nach ihm zu greifen. Dr. Fabius schrie.Norrønt (NB: ö står i stedet for o med kvist):
Þá er Dr. Fabius hafði gengið út í myrkrið, mætti hann eigi einungis myrkri, heldur ok þykkum þokuvegg. "Hvé skal ek finna veginn heim í slíku veðri?" hugði hann. Hann kveikti ljós sitt í handtóli sínu ok setti geisla fram fyrir sik. Þokan ljómaði, en skógarstígr varð eigi ljósari. Hann reyndi þó at stíga annan fót fram fyrir annan, en gaf skjótt upp. Hann sá enga aðra leið en at snúa aptr í hellinn, þótt þat sýndist honum torvelt í þeirri stundu. Hann sneri sik við ok lét ljósgeisla dansa fyrir sér. Þá stóð hann kyrr. Í hvítum þokunni reis svört vera með hálf upp réttri hönd. Þær virtust grípa til hans. Dr. Fabius hrópaði.
Gotisk:
Þan Dr. Fabius usgaggida uta, aflet im ni ainai riqizō, ak jah þata þata þaúhta neƕilaba mistwō. "Hwa swē skulda ik bigitan þana wēg aftar in þisamma wedra?" þagkida. Hē afandida þata liuhad in handubandi seinamma ana swē mikilamma brūkjan, jah afsendida þana swēhrōs faura sik. Mistus glaggwōda, ak þata waldagards ni ward swēhwazō. Hē prōbōda aftra stiglōn fōt af fōt, ak aflet swēhra. Hē saƕ ni anþarō wēg, bifrōs aftra in þo gilwō, swa swē im þan swērs ist. Hē afwraigida sik jah lēt þans liuhadstrahlō swigljan faura sik. Afliusan ist. Faura im stōd in þamma hwītamma mistō swartō wēsi, arma habandō ūp. Þō þugkēdun grabōn im. Dr. Fabius skraiwida.
Urgermansk:
Þanaz Dr. Fabius uz utana fōr, im gaþrūmida ni ainaz þiuhnaz, ak jah þekaz nebulaz walda. "Hwa swē huldan wēgaz aftar in þis weðraz?" þagkida. Hē onliust brōtjan in handagairwō sinai ana swē hēhista liuhatō, jah wisanō straumō fram. Þan nebulaz glōmida, ak waldapadaz ni ward glaggwōz. Hē prōbōda swēhwanō fōtō fram fōtō setjan, ak gaf skarpoz af. Hē saihwanō ni anþaraz wēgaz, bifrōz in huljan hailaþrō, swa swē im þan swērhō ward. Hē wraigida sik jah lēt liuhakagilō dansjan fram. Swōbō hē staldō. Fram im stōd in hwītaz nebulaz swartaz gastiz, arma uzuhabanō. Þō sēgun grabōn im. Dr. Fabius skraiwōda.